Refleks

"Your very nature will drive you to fight," Lord Krishna tells Arjuna. "The only choice is what to fight against."

Livet er fullt av små og store valg. Enten man liker spenningen med det ukjente eller om man heller satser på det trygge. Tiden vi lever i er kanskje særlig ømfintlig for valg. Det har aldri før vært så mange av dem. Jeg tok et valg: Å flytte til Volda for å bli informatør. ”Pass deg for Volda – syndromet”, sa folk når jeg sa at jeg skulle flytte til Volda. De siktet til en hemmelig forbannelse som hviler over alle som har kjæreste når de kommer hit. Jeg tok min sjans. Tryllemiddelet som skulle til for å oppheve forbannelsen kom i form av kvalitetsreformen: Når skulle vi liksom ha tid til å sjekke menn her? Nå skal jeg ut i praksis for to måneder, og da er jeg snart ferdig. Da må jeg ta nye valg. Men hvordan vet man at man gjør det rette? Denne artikkelen diskuterer det at man skal ikke syte hvis en havner i tidsklemma, man har valgt det sjøl. Jeg er litt enig. Men hvordan ta det rette, det perfekte valget?Hmm

Kaos vil begynne å råde i et lukket univers hvis dette ikke blir tilført energi utenfra. Forfallet begynner. Etter å ha jobbet tett med fire andre personer, ja, nærmest vært innesperret på et 6 kvadrat meter stort rom som ennå har de slitte søttitallsveggene inntakt, åtte timer om dagen, merker jeg meg at dette kunne gjøre nærmest hvem som helst til mordere. I går hadde vi endelig avslutning på en seks uker lang prosjektpraksisperiode. Nå er det bare eksamen igjen..

Tilbake til tema ung, mamma og lurt. Jeg leste i bloggen til en av mine undervisere, Torill Mortensen, at skam er et veldig effektivt middel til å undertrykke. En får som ung kvinne inntrykk at for å bli ansett med respekt, så må en få seg en utdannelse og en solid jobb. Hvem er det som snakker med respekt om husmødre? Men hva med andre aspekt ved tilværelsen som voksen? Mortensen har rett i at en ikke kan snakke om likestilling i dagens yrkesliv. Det er langt mellom liv og lære. Vi bruker èn uttrykt teori for å gi et skinn av å være politisk korrekte og ingen bråkmakere, mens vi er veldig konservative i vår bruksteori. Spesielt tydelig blir dette når det blir snakk om hvordan man skal fordele ansvaret for barna. Olav Thommesen, nestleder i Venstre, er et godt og soleklart eksempel på hvordan de som har makt snur og vrir på utsagnene sine for å skjule det de egentlig mener. I et intervju for det svenske magasinet for nybakte mødre, mama, lirer Thommesen av seg følgende, når han blir spurt om debatten om pappapermisjon i Norge: «Jag har aldri hört nån diskutera det. Det er nog inte så många män som skulle vilja vara ensamma hemma med barnen. Hehe.
Ja, bare le, du, Thommesen. Fint å få vite hva du egentlig mener, sånn helt privat.. Karianne Bjellås Gilje tar opp tråden og uttaler følgende: «… aldri hört nån diskutera det»? Hallo, Olaf T.! Greit nok at du bor beskyttet på villa-Vinderen, men du er da vitterlig medlem av Venstres sentralstyre, og leser vel norske aviser?
Hun kritiserer uttalelsene i Mama, og påpeker at uttalelsene til Vendela- supermodell og Olav T.’s kone - illustrerer et veldig tradisjonell og patriarkalsk familieliv hos familien T. Er dette så Olav T’s privatsak, hvordan han steller hjemmet? Jeg tror ikke det. «Samarbeidsregjeringen vil føre en familiepolitikk som bidrar til å styrke likestillingen i samfunnet, og gi menn og kvinner reelle muligheter til å delta på lik linje både i arbeids- og organisasjonsliv og i familielivet.» Dette er fra regjeringens familiepolitikk. Illustrerer ikke dette nettopp skille mellom uttrykt teori og bruksteori hos Olav T? Jeg mener at en bevisstgjøring rundt slike skiller er nødvendig for at likestilling noen gang skal bli en realitet. I lys av dette er det ikke så rart at vi, unge kvinner, føler oss lurt når vi får realiteten schmock i fjeset.

Herregud for en gårsdag! Jeg var på Jazzkonsert med Køhn/ Johansen sekstett på torsdag, og i den forbindelse så tenkte jeg at det kunne være hyggelig å styrte et par sherry med jentene før vi lånte øra til trommer og sax. Når konserten startet, ble jeg først litt satt ut. Mannfolka som spilte var dyktige, de, men jeg forventet ikke at de skulle se så gammel, utlevd og uflidd ut. Disse høres nok best ut på plate. Foruten bassisten. Han var staselig. Musikken var ikke grensesprengende. Jeg syntes selv at jeg hadde holdt meg innenfor rimelighetens grenser for hva en kan tillate seg å drikke på en vanlig hverdag, men det syntes ikke hodet mitt! Urettferdig nok var både Anikken og Vigdis i fin form på skolen. Jeg følte meg som en gammel utlevd hund. Så gårsdagen ble en av de dagene man fint kan stryke fra kalenderen. I dag skal jeg gå en tur langs Rotevatn i solskinn, og så være fornuftig begravd ned i skolebøkene.

Samboeren min, Merete, er nyforelsket, hun. Hun svinser rundt pyjamaskledd om morgenen og forteller om nattens eskapader med sin hjertens kjær. Dette er ikke en innledning til en skitten novelle i Det Nye, fordi hun har nemlig blitt kjæreste pr. telefon. Og i nattens mulm og mørke ringes de, da, over en satelitttelefon som forbinder henne med båten der ute på nord - atlanteren. Det kan vel minne litt om god, gammeldags seilskuteromantikk. Men der tror jeg også den likheten stopper: For jeg kjenner meg igjen, jeg. Jeg lever også i et langdistanseforhold. Jeg er alt for godt kjent med kosesyke, trøstespising og hjerneskade på grunn av for mange timer med stråling fra mobiltelefon. For ikke å snakke om et underutviklet språk takket være sms. Spør Tante Katrine! Ja, operatørene for mobilnett gnir seg i hendene over den nye samfunnsutviklingen: At stadig flere kvinner velger: Ja takk, begge deler. Vi vil både ha mann og utdannelse, koste hva det koste vil. Jeg tenker hver dag at til våren, når jeg er ferdigutdannet, da skal det bli andre boller: Da skal jeg leve i sus og dus. Jeg og kjæresten min skal spise fancy crossovermat på restaurant og nyte alle storbylivets kulturelle aktiviteter. Jobbe og kose meg. Det høre bra ut. Etter å ha lest denne artikkelen, må jeg si at jeg har blitt litt mer realistisk i forventningene. Eller rettere sagt: Betenkt. Det er visst noe som heter ”tidsklemma” der ute. Siste ord er ikke sagt..

I dag kom jeg over en tysk blog som kommenterer den merkelige dynamikken som forekommer ved amerikanske valg. Kort sagt: For tre uker siden var Howard Dean den soleklare favoritt til ny demokratisk president i USA. Så stemte to -2- prosent av de stemmeberettigede demokratene, dvs. de som bor i Iowa og New Hampshire, og vips: Nå kan det nesten virke som om de gjennværende 98 prosent følger på som dominobrikker: John Kerry er den nye Cowboy - fangeren fra mid- Westen. Fjorten dager før valget avsluttes begynner allerede George Bush jr. å kvesse klørne mot Kerry, som om seieren allerede er i boks. Så gjenstår det å se hvem som står med ribbede fjær i november, når general election day kommer opp.

Ja, så sitter jeg her i Volda og sturer. Eksamen puster meg i nakken, den er 2,5 uker vekk. Her om dagen ramlet jeg over denne snertne websiden, og jeg kjente et stikk av solskinn i en hverdag ellers fylt av gusten sno. Er det ikke rart at sydlandske websider er så mye mer fargesterke enn våre nordiske? Hvem er det som sitter og bestemmer at skandinaviske websider må ha så tilbaketrukne farger? Jeg tror websiden til forum Barcelona 2004 også ønsker å formidle seriøsitet, så det kan ikke være det, vel? Når nå det er sagt, så må jeg vel begynne å tippe lotto. For 141 dager med opplevelser og refleksjon...Ja takk!!